2006-01-01 Papua, Sorong

Så hva skal en skrive hjem om? Om livet i båten, under vann, i byene, vegetasjon i regnskogen eller fuglekvitter? Vel, her er nå noe.

Jeg, Mattias, begynte mitt liv ombord i Grappen fra byen Manokwari, midt i det beryktede hodejegerlandet Papua, den 18.12.2005. Jeg gledet meg til å komme til småbyen Manokwari. Hadde fått nok av alt ståket i Jakarta, og trodde at en småby med et visst kolonialt preg ville være bra. Men Manokwari var vel en liten skuffelse. Med unntak av flyplassen. Den var faktisk særdeles sjarmerende, som tatt ut av en reklame for reiseforsikring. Det er ikke her du vil oppdage at bagasjen din er blitt borte! Her har ikke mye skjedd siden flyplassen ble bygget for kanskje femti år siden. Byen i seg selv bærer preg av at den har vokst litt for fort. Jeg visste ikke mye om Indonesia før jeg dro, men det jeg visste var at landet består av mange større og mindre øyer og at en del av områdene ønsker å bli selvstendige eller få økt selvstyre. Øst-Timor fikk nylig sin selvstendighet tilbake og Ache-provinsen (som ble så hardt rammet av tsunamien i desember 2005) har etter lengre tid med borgerkrig også fått en viss grad av selvstyre. Jeg kjente derimot ikke til hva "transmigrasi" var for noe: For å unngå en ytterligere forvittring og oppsplitting av staten Indonesia (og som en høyst midlertidig løsning på problmene med den høye befolkningsveksten i de sentrale delene av Indonesia, særlig i de store byene) har myndighetene innført en ordning som omtales som "transmigrasi-politikken". Dersom jeg har forstått det riktig innebærer denne politikken at indonesere med lav inntekt, mer eller mindre frivillig flyttes til avsidesliggende områder som Papua (den indonesiske halvdelen av Papua New Guinea). De som flytter får visstnok omlag 10 mill. rupiah (DKK 6400,- eller NOK 6700,-) og et lite sted å bygge hus. Men det er visstnok bare "gode" indonsere som bekjenner seg til islam som får nyte godt av denne gavepakken. Ifølge en papuer vi snakket med fører denne voldsommme befolkningsforflytningen til økt konflikt mellom indonsere og papuere, og også i følge den samme papuer, betraktelig mer søppel og forurensning. Det er selvfølgelig lett å skylde på "de andre" når noe er galt, men at transmigrasi fører med seg store problemer er ikke så vanskelig å forstå: Dersom Jarkartas innbyggertall (ca. 16 mill. innb.) øker eller minker med 400.000 mennesker, spiller ikke det så stor rolle, men 400.000 nye mennesker på Papua (ca. 2,3 mill. innb.) spiller en veldig stor rolle! Manokwari har flyplass og funger vel derfor en transitby for transmigrasjon. Følgelig vokser den raskt. Det gjør også mengden med søppel i vannet. Havet er verdens største søppelfylling. Alt går i sjøen. Det fungerte sikkert når det var mindre mennesker der og alt avfallet var organisk. Men store mengder urenset kloakk og plastsøppel fra så mange mennesker setter et stinkende og ubehagelig preg på byen. Men i Sorong, nabobyen, syns jeg det var enda værre...

Byer er og blir et slit. Masse mygg, ingen mulighet for bading, masse mas med roping av HELLOOO MIISTERRRR!, men likefullt nødvendig for å fylle opp matlagre og drifstoff. Det tar dessverre alltid lengre tid enn man ønsker og tror. Det eneste som er virkelig bra med byene er at man slipper å lage mat selv hver dag. Og en annen ting... I Indonesia er det stort sett muslimer, men på Papua og i Menado er det mange kristne også. Det er fint at misjonærene har vært her før oss. Kristne har ikke noe forbud mot alkohol og selger dermed øl i sine butikker. Jesu underverk tar ingen ende; denne gangen vann til øl... Og om en er riktig heldig - kald øl! For en lykke! (Kjøleskapet ombord er nemlig ute av funksjon i overskuelig fremtid.)

Jeg bordet Grappen på mest mulig stilfullt vis: I en liten stokk-kano, ført av en enda mindre jente på omlag 10-12 år, ble jeg fraktet ut til der mitt hjem de neste tre måneder lå ankret opp. Det var en lett nervøs Mattias som i lett duskregn, sakte seg frem mot redningen. Kanoen var definitivt ikke laget for mine kilo, og jeg klarte ikke å la være å tenke på konsekvensene av et eventuelt ufrivillig bad ville koste av sykdom (det var litt av hvert som fløt forbi meg i vannet), våte illeluktende klær og ødelagt mobiltelefon (med kalender og 300 navn lagret). Jeg holdt meg lett fast i kanoripa med kun fingertuppene, mens jeg balanserte vekten min så godt det lot seg gjøre. Ved enhver bevegelse fra min side sildret det litt vann inn over ripa, og jeg måtte til å øse forsiktig. Vi lå så dypt i vannet at jeg på samme tid fikk skyldt neglene på både høyre og venstre hånd i det meget varme sjøvannet. Det gikk utrolig nok bra, og det var en meget lettet mann som entret Grappen. Seilbåtens fulle navn er egentlig S/Y Disalagraptus, men Grappen brukes også som en kortvariant. Den er 47 fot (ca 14m) lang, og er laget av stål. Ikke så stor sjangse for å synke pga hull i båten med andre ord. Ombord er det sengeplass for 6-7 mennesker av ulik kroppslengde, men med fler enn seks blir det meget trangt: I akterkahytten er det plass til tre (der bor jeg nå). Fremfor den ligger byssa på babord side (kjøkkenet), motor-rom i midten, og så toalett/bad på styrbord side. I det er det utrolig nok et badekar, men det er overfylt med dykkerutstyr. Fremfor dette ligger salongen, så midkahytten med plass til to og fremst, helt fremme i baugen ligger forpiggen, den minste kahytten, med plass til en og kanskje en halv. Nå er vi seks ombord, og det går greit. Men jeg savner stillhet, ro og litt ensomhet.

Mattias

Sorong, Indonesia