2006-01-22 Papua, Sorong

Vi er fortsatt i Sorong. Venter på at det skal bli mandag slik at vi kan få ordnet papirene for å seile videre. Det er villt mye papirer hele tiden. Må ha seilingstillatelser for alle områder vi vil seile, innseilingstillatelse til byen, ankringstillatelse i byen, oppholdstillatelse for byen fra immigrasjonsmyndighetene, tillatelse for å kjøpe disel til båten og utseilingstillatelse fra byen. Dette kommer i tillegg til visum og utvidelse av visum og innvitasjonsbrev for å i det hele tatt få visum, helsebekreftelse og tollpapirer. Puh..., det var vel det meste. Bent brukte hele fredagen hos immigrasjonsmyndighetene og dermed så rakk han ikke havnesjefen... Kjedelig. Så lenge vi er i en by, så er det utelukket å bade. Sjøen er både kloakkrenseanlegg/toalett, søppelfylling og bade/vaskevann. Da er det ikke så innbydene å hoppe uti selv. Da er man ganske sikker på å få den lokale varianten av Kairo quickstep; Sorong quickstep (en evigvarende dans til det til enhver tid nærmeste toalett).

Akkurat nå henger det omtrent 20 store smil med store bustekrøllete hoder som glaner på meg gjennom de små ko-øyene i salongen. De kommer seg ut hit i små trestokkkanoer eller de svømmer ut med isopor, bilringer eller alt annet som flyter bra. De prater og styrer en hel masse uten at jeg skjønner stort. Bortsett fra "HELLOOO MISTERRRR MATTIAS!" og "GOOOOD BAAAY!" (du må ikke tro de har tenkt å dra selv om de roper dette). Det er stort sett den engelsken disse smårollingene kan, men det stopper dem selvfølgelig ikke fra å ha lange monologer (skjønt monologer ikke er helt det rette ordet, ettersom de jo er 20 stykker, men samme det; alle prater en hel masse og de prater til meg, om meg og forbi meg; i kor, som om de var én.) Det blir en helt sinnsyk kakafoni. Dette er kanskje femte gangen de har padlet ut til meg i dag. Første gang kl 0800, og nå er kl bare 12. Det begynner alltid med at én kano kommer ut full-lastet med småtråkk, og ikke lenge etter følger en hel armada med stokker etter. Dette kommer til å bli en laaaang søndag, med mye besøk og mye rop etter HELLOOO MISTERRRR MATTIAS! Grunnen til denne dyrkingen av MISTERRR MATTIAS kan kanskje forklares med at første dagen jeg var i land her så hadde jeg med meg en kilo med karameller. Det var helt vilt. Vips, så hadde jeg sikkert 100 unger rundt meg, og de hadde sikkert spist meg også, dersom ikke en litt større ungdom kom meg til unnsetning og fikk organisert kaosutdelingen av lørdagsgodteriet. (Utrolig naivt av meg å tro at en kan dele ut godter slik!) Etter dette er alle kidsa på fornavn med meg.

Nå er klokka 13.30, jeg har akkurat spist lunsj, og nå kom ungene tilbake for sjette gang! Flere enn noen gang. At de ikke blir lei. De har holdt på som dette hver dag helt siden 9. januar, men søndager er desidert værst. De har ikke skole i dag vet du.

Vi ligger egentlig ikke i Sorong by, men fem minutter med lettbåten fra havnen. Vi har ankret ca 200 meter fra en liten øy som heter Doom. Denne øya var tidligere administrasjonssenteret for de nederlandske kolonistene som var her frem til 1960-tallet. Her i Sorong og spesielt på øya Doom har misjonen satt sitt preg. Her er mange kirker; Katolsk, Pinsemenighet (Bethel), Syvendedags Adventister, og diverse andre protestantiske kirker. Noen nye og STORE, andre mindre og slitte.

Forresten, i følge Lonely Planet er Sorong den byen i Indonesia med høyest frekvens av HELLOOO MISTERRR. Det tror jeg på. Mektig lei av denne byen nå. Har vært her en evighet kjennes det ut som.

Mattias