2006-02-10 på vei mot Manado II

For noen uker siden dykket jeg for første gang i mitt liv! Det var rart å plutselig være vektløs under vann. Eller egentlig ikke vektløs, men heller litt klumsete svevende; klarte ikke å finne balansepunktet. Enten steg jeg opp mot overflaten eller så deiset jeg i havbunnen - bump-bump. Litt som bumpibjørnene... Tok litt tid før jeg skjønte at når jeg puster inn, går jeg opp, og når jeg puster, ut går jeg ned. Plutselig kom det ti-tolv tunfisk svømmende rett i mot meg. De kom veldig fort, svømmet rundt meg to tre ganger og vips så var de borte igjen. Kult. Neste gang jeg dykket var liksom litt mer på ordentlig. Hadde like mye problemer med å holde meg på stabil dybde, jeg var på alt fra 14 til 25meters dybde i løpet av noen få minutter. Ikke bra. En kan bli syk av slikt. Har holdt meg til snorkling igjen etter dette.

Men jeg har ikke rukket å fortelle om det første paradiset vi ankret opp i Indonesia. Det var en helt utrolig fet lagune. Vi lå ankret opp omlag 150 meter fra land, delvis for å redusere ant mygg om kvelden og delvis for å ligge i god avstand fra rev og skjær i tilfelle det skulle bli uvær. Utenfor lagunen var det en mindre postkortøy med en perfekt sandstrand og kokosnøttpalmer. Dette var min første dag i paradis. Lagunen var egentlig ganske skummel ettersom det langs land var fullt av mangrovetrær. Det er slike trær som vokser ned i saltvannet, og det er slikt som gjerne anses som favorittmiljø for saltvannskrokodiller. De kan bli veldig veldig store og er kjempefarlige. Følgende står om krokodiller i en seileguide for området vi er i: "Swim briefly if you must. Do not under any circumstances underestimate the danger of saltwater crocodiles. A yachtsman was recently killed by crocodiles whilst swimming over his anchor to check it. If in doubt, stay out." Hehe... Den beste måten å bli mindre redd var å tulle med José, en annen av mannskapet ombord, om hvor farlige og store de var. Da ble vi selv liksom litt mindre redde. Vi hørte noen gisp etter luft og plask i ny og ne, men det var sannsynligvis bare en skillpadde som bodde i lagunen vår. Men vi var uansett veldig skeptiske til å gå i land i lagunen... Mudderbunn, mangrovetrær og jungel med råtten ferskvannskulp innefor er som en scene fra Crocodile Dundee. (HØY PULS!!)

Hva er ditt forhold til meldyr? Jeg hater krypa. Til nå har jeg katergorisert dem i tre ulike kategorier: brune, svarte og larver. Tror det de brune jeg liker minst. De kan fly tror jeg. Ganske ubehagelig å kjenne de krype rundt på meg når jeg sover, lager mat, leser bok, eller det er i det hele tatt svært ubehagelig å kjenne det kravler rundt på kroppen samme hva jeg gjør. Å bake med slikt mel er en pine. Sist tok jeg ut sikkert 200 brune og svarte udyr, før jeg ga opp, og bare bakte med krypa i. DET ANBEFALES IKKE! Tenk at jeg har kanskje litt over en teskje salt i brøddeigen får å fremheve den gode brødsmaken. Men når jeg sikkert har melkryp tilsvarende tre-fire spiseskjeer, hva er det da saltet forsterker smaken av? MELDYR SMAKER IKKE BRA. Jeg klarte med nød å neppe å trykke i meg tre brødskiver. Ble så kvalm at jeg ikke klarte å spise mer på åtte timer. Nå er båten 10 kilo mel og to kilo pasta lettere.

Nå seiler vi med 35 graders krenging, og det er ikke så lett i skrive når jeg ligger klistret opp etter veggen i salongen, samtidig som jeg forsøker å holde fast i både lap-top og printer. Men det er fint å se ut av vinduet. Om jeg er heldig kan jeg kanskje se en marlin, delfin eller kanskje til og med en hval suse forbi?

Mattias