2007-12-12 Madagaskar

Etter måneder med deilige kritthvite strender så var forventningene til verdens 4. største øy svært høye. Spesielt blant nordmenn så har Madagaskar vært synonymt med det ville, det ugjennomtrengelige. Første gang jeg hørte om misjonærer så var det i forbindelse med lærere som reiste nettopp hit for å spre sin kristne tro. I 1957 så var det skipsavgang Norge - Madagaskar hver tredje uke!

Også vi ankom over havet. Seilasen fra Aldebra gikk fint selv om vinden ikke akkurat var vår beste venn. Men delfinene spratt, stjernene skinte, to hvaler ble observert og skipperen tapte i sjakk - igjen. Det siste begynner å bli en dårlig vane.

Innseilingen til Nosy Be ble en fin opplevelse, vakker soloppgang med et eventyrlig lys som skinte i seilene til et titalls båter på vei til havn med varer til markedet. Morgenen bringer bris som fyller duken etter stille natt og sakte men sikkert siger alle av sted igjen. Veldig fint å se at det fortsatt finnes ekte seilere. Båtene er bygget av treverk og kanoene er uthulede trestammer - alle har de seil av ymse materiale og kvalitet.

Spesielt Jarand ble ivrig opptatt av kanoene. Han kommer jo fra Vestlandet, fra Hardanger, og mente at det ville være utrolig å seile/padle rundt med en slik farkost inne i fjordene. Bilder og mål ble tatt. Jeg håper han setter i gang snart - så blir det epleslang, cider-testing og padling i Hardanger.

Det er alltid noe spesielt med byen hvor man klarerer inn i et nytt land. Hellville på Nosy Be var intet unntak. Flere av gastene ombord ble forskrekket over pågående "boatboys" som omtrent sloss om å få passe på vår slitne lettbåt. Vi hadde lest om at Nosy Be er det største turistområdet på Madagaskar og forventet nok mer palmesus og flere hvite strender. Selv har jeg besøk de mest skitne havner og og mest lugubre havnekvartaler. Selv om førsteinntrykket var mindre godt så likte jeg etter hvert byen. Som min seilervenn Chris fra Sveits sa; Det er god dykning på flere av bankene, men det beste dykket av dem alle er Port Vioux Discoteque på fredager. "Just don't drown."

Etter å ha fått fint stempel i våre pass så seilte vi nordover langs NV-kysten av Madagaskar. Og snart ble våre forventninger innfridd: Vakker natur med noen fantastiske formasjoner. Små søte ubebodde øyer og noen større med landsbyer av jord- og stråhytter.

Skogen vi trodde ville ligge grønn over åsene er borte! Ja, den er rett og slett hugget ned fullstendig mange steder for å gi beitemark til storfe og geiter. Det er fortsatt den eldgamle "slash'n'burn"-teknikken som benyttes. Hvert år brenner mellom en firedel og en tredel av Madagaskar. Vi så kraftige branner som lyste opp 5-10nm unna. Virket ikke akkurat som om de hadde full kontroll.

Manglende kontroll over ernæring ble bevist ved at alt for mange barn hadde den klassiske store magen. Vi så barn med feil kosthold helt opp til 6-7 års alder. Smilene var allikevel store og øynene skuet undrende på oss hvite, eller "vazaha" som de kaller oss.

Det er heldigvis sjelden man angrer på viktige valg her i livet. Men at det ville vært bedre å ha lest fransk istedenfor tysk på skolen er soleklart når man seiler steder som Reunion, Seychelles, Mauritius, Madagaskar, Mayotte og Fransk Polynesia. Ah-h, med ett unntak; jeg ble ekspedert av en søt jente i en sportsforretning i Antananarivo som studerte engelsk på universitetet. Vi bablet i vei minst èn time. Heldigvis så hadde vi Siri Vilbøl som gast ombord. Hun prater jo flytende fransk og måtte pent se seg nødt til å være både tolk for oss andre mindre frankofile. Den aller beste jobben gjorde hun nok ved å ordne et fantastisk måltid mat på Nosy Mitsio. Landsbyens President, altså leder, kom ut i kano og ville slå av en prat. Vi var sultne etter en lang dag på sjøen og kontret med med å spørre om han kunne skaffe oss noen langusta, altså den asiatiske hummeren uten klør.

Det ble litt av et måltid. Nok langusta til en hel armada. Det hele tilberedt av mannfolkene i landsbyen, med krydder og olje fra Disalagraptus’ assorterte beholdning. En kjempegrill fylt med deilige store kjøttfulle stykker. Nam-nam, tam-tam.

Videre langs kysten ankret vi på vakre, men noe vindblåste steder. Heldigvis er det mudderbunn og svært godt ankerfeste. Men på den annen side så er mudderet delvis et resultat av avskogningen. Jeg har aldri sett så åpenlys jorderosjon. Dype furer i landskapet, kalt lavaka, vitner om utallige tonn jord går rett i havet. I følge FN så mister Madagaskar 1mm hvert år. Astronauter har kommentert at det ser ut som om øya blør. Det er det røde jordsmonnet som føres ned elvene som og ut i havet som de ser.

I Courrier Bay ligger Windsor Castle på et høyt fjell. Vi stod opp tidlig og galloperte opp fjellsiden. Bra slitne på toppen, men det var deilig vind og fin utsikt helt over til Antsiranana på østkysten. Den største opplevelsen i denne bukten var nok alle hvalene. Vi er usikre på hvilken type det var, for bøkene ga ingen svar. Men de hadde et markert søkk i hodet. Kanskje det var Melonhode-hvaler? Vi seilte varsomt ut i blant en 30-40 stor gruppe individer og tok maske og snorkel på. Utrolig å komme så tett på de grasiøse dyrene.

Men Madagaskar er mye mer enn kystlinje. Så vi seilte damen til Nosy Be igjen, la ut to ankere, igjen på mudderbunn, låste alle luker og hyret en vakt til å sove ombord i cockpit. Det er normalt ikke noe vi liker å gjøre, spesielt ikke i syklonsesong. Men det er flyforbindelse tilbake til Nosy Be og jeg hadde kontakt med vakt på mobiltelefon og værmelding på internett.

Over 20 timer tok båt/buss-reisen inn til Antananarivo (Tana). Normalt en fin tur gjennom vakkert landskap og spennende landsbyer. Men kort fortalt så ble det mitt livs verste tur. Det var sykdom med magekramper, kvalme og kraftig diarè som ødela humøret. Legen kalte det senere for Tyfoid-feber.

Glenn hadde lenge pratet om å seile ned en elv. Og plutselig hadde vi bestilt plass i 12-timer-taxi-brousse til Miandrivazo (det varmeste stedet på Madagaskar) og et par piroger (kanoer) med guide og kokk. Egentlig ville vi padle en av de mindre elvene, men på grunn av tørketid så ble det Tsiribihina.

Hm-m, nok en lang busstur altså. Heldigvis hadde vi minibussen for oss selv og stoppet flere steder. Blant annet besøkte vi Antsirabe, eller "den norske byen" som den kalles. Ost er kanskje ikke noen norsk oppfinnelse, men det første jeg la merke til var at bodene langs veien inn til byen solgte noen fine runde stykker. En slags gouda-ost som faktisk smakte riktig godt. Kviteseid smør hadde de derimot ikke. Antsirabe ble grunnlagt av norske misjonærer og handelsfolk i 1872. Det er norsk skole og det gresser NRF-kuer på engene. Det finnes flere norske bøker som handler om Antsirabe og til og med bøker om misjonærenes barn. En stor kirke vi så hadde absolutt norsk inspirasjon. Fasaden lignet i hvert fall svært på Nidarosdomen.

Underveis mot Miandrivazo og Tsiribihina-elven fikk vi en hel del oppmerksomhet. Tydeligvis ikke dagligdags å se hvite mennesker i denne delen av landet. På en liten "veikro" ble en eldre dame sittende og stryke over de solbleke hårene på armene mine - akkurat som i PNG, Indonesia, Filippinene, Sri Lanka…

De forskjellige regionene har innbyggere med klart forskjellig utseende og kultur. I nord ser man for eksempel klart en afrikansk opprinnelse. Den norske sosialantropologen O.C Dahl mener i sine avhandlinger at befolkningen i vest ganske spesifikt kommer fra et lite område på Borneo med Maanjan-folket.

Han har funnet så mange likhetstrekk at det nærmest er umulig å argumentere mot hans tese om om seiling tvers over det Indiske hav. Blant annet viser han til kunnskaper, språk og religion. For eksempel så har man samme form for likvending.

På vår padletur så vi ikke bare mennesker med ulike aner men også litt av den ville naturen. Spesielt var det lemurene og kamelonene som vi hadde lest om. Det er så lenge siden Madagaskar drev vekk fra fastlands Afrika at både flora og fauna har utviklet seg unikt med en stor prosentandel endemiske arter.

4 døgn brukte vi på turen mot kysten. Vi sov i telt på elvebredden og fikk servert deilig mat av vår kokk. Det eneste som manglet på en riktig gourmet opplevelse var kaldt drikke. Men det er jo tre år siden kjøleboksen på Disalagraptus fungerte - så lunkent øl er bare en vane. Og råvarene var helt friske - for kyllingene bak i kanoen ble avlivet èn etter èn. Noen karpefisk kjøpte vi av fiskere på elvebredden og fersk frukt gumlet vi hele dagen. Et deilig bad i en kjølig foss var helt greit etter svette timer i stekende sol.

Glenn var kanskje den av oss som skapte mest oppmerksomhet med sin noe underlige bagasje og sin whiskey-tørst. Hans oppakning bestod nemlig av et stykk tromme, et stykk stol, en flaske whiskey + en stilig hatt. Resten av hans eiendeler ble stjålet fra taxi-broussen i Ambanja mens vi var avsted for å handle nistemat. Landsbybeboerne stoppet opp i undring der vi kom padlende og trommende ned floden.

Siri og jeg tok fly tilbake til Tana. Min mage var fortsatt ikke i form og vi ville se Madagaskar fra luften. Det var ikke så lange turen, men fint å se landskapet i fugleperspektiv. Noen åkre var helt runde og knallgrønne. Min sidemann fortalte at det er et forskningsprosjekt med diverse vekster. Planen er å gjøre landet selvforsynt med landbruksprodukter slik det var på 60-tallet.

Et raskt blikk i restaurant oversikten for Antananarivo viser at mange franskmenn har bosatt seg her. En del utmerkede spisesteder og byens plassering gjorde at jeg likte denne hovedstaden og millionbyen. Deilig klima på grunn av høyden over havet (1200-1400moh), fint definerte bydeler med utkikksposter, marked og selvsagt alle Citroèn 2CV og Renault 4 som bringer smilet fram der de putrer opp bakkene.

Før vi startet vår lille reise inn i landet var vi kun minutter fra å kjøpe en slik søt Renault 4. Ønsket var å kjøre den hele veien fra Nosy Be til hovedstaden. Dessverre så klarte vi ikke å skaffe plass på ferge inn til fastlandet og måtte oppgi planene. Men-men, da har man jo en plan for neste gang vi besøker dette fantastiske landet.